Siste buss
Skjermen viste tre prosent. Sander holdt telefonen tett inntil brystet, som om han kunne varme den opp.
Busskuret luktet vått metall. Tavla over ham blinket: 23 – Sentrum – 4 min. Han hadde løpt fra treningen for å rekke den, og nå satt svetten kald på ryggen under jakka.
– Unnskyld?
Han så ikke opp med en gang. Det var fru Lind fra tredje etasje. Hun som alltid sto altfor lenge ved postkassene, og som sa «hei, vennen» selv om han var femten.
– Går 23-bussen fortsatt etter ti? Jeg ser ikke så godt de tallene der oppe.
– Fire minutter, sa han og så ned igjen. To prosent.
Hun satte seg ved siden av ham, så nær at han kjente lukten av ullkåpe og noe søtt, kanskje drops. Han flyttet seg litt. Hun la merke til det, det så han, men hun sa ingenting.
Tavla blinket. 23 – Sentrum – Innstilt.
– Hva står det nå? spurte hun.
– Den kommer ikke.
Hun nikket sakte, som om hun hadde visst det hele tiden. – Da får vi gå, da.
Vi. Han tenkte på de tre kilometerne langs Ringveien, og på hvor fort han kunne gå dem alene. Telefonen ble svart i hånden hans.
De gikk. Hun gikk saktere enn han trodde det var mulig å gå. Ved hver gatelykt stoppet hun litt, som for å hvile, men det så ut som hun så etter noe. Etter den femte lykta orket han ikke lenger å være stille.
– Hva ser du etter?
– Jeg løp her en gang, sa hun. – Åtte hundre meter, rundt hele kvartalet. Hver morgen før skolen. Jeg var raskest i klassen, også av guttene.
Han prøvde å se det for seg. Han klarte det ikke helt. Men han så at hun rettet seg litt opp da hun sa det.
Da de kom fram til blokka, var klokka nesten elleve. Hun lette lenge etter nøkkelen i lomma.
– Takk for følget, vennen.
Han ble stående på trappa etter at døra hadde gått igjen. Telefonen var fortsatt svart. Han kjente etter. Han var ikke irritert lenger.
Neste morgen sto hun ved postkassene igjen. Sander gikk ikke forbi.
Novellen er skrevet for dette opplegget og kan brukes fritt i undervisningen.